Når vi diskonterer fremtidige kontantstrømmer, trenger vi en sats som reflekterer både risikoen og alternativkostnaden ved å investere i et selskap. Denne satsen kalles diskonteringsrente eller diskonteringsfaktor.

Den besvarer et grunnleggende spørsmål: Hvor mye mindre er en fremtidig dollar verdt for oss i dag?

Diskonteringsrenten spiller en avgjørende rolle i DCF fordi:

• Den reduserer fremtidige verdier for å reflektere tid og usikkerhet;

• Det er gjennom denne vi vurderer investeringer: jo høyere risiko, desto høyere rente.

$\text{Discount Rate} = (\%\text{Equity} \times \text{Cost of Equity}) + (\%\text{Debt} \times \text{Cost of Debt} \times (1 - \text{Tax Rate}))$

For eksempel kan en teknologibedrift med ustabile inntektsstrømmer ha en diskonteringsrente på 15–20 %, mens et stabilt kraftselskap kan ligge nærmere 6–8 %.

Når man verdsetter et selskap som helhet (ved bruk av unlevered free cash flow), beregnes diskonteringsrenten vanligvis basert på to hovedpilarer:

1. Egenkapitalkostnad: avkastningen som forventes av aksjonærene. Den reflekterer markedsrisiko og kan estimeres ved hjelp av modeller som CAPM (Capital Asset Pricing Model);

2. Gjeldskostnad: den effektive renten et selskap betaler på sine lånte midler, justert for skattefordel (fordi renter er fradragsberettiget).

Disse kombineres til vektet gjennomsnittlig kapitalkostnad (WACC), som vi skal utforske nærmere i senere kapitler.

Diskonteringsrenten er ikke vilkårlig—den reflekterer markedets forventninger og de spesifikke risikoene ved virksomheten. Å mestre hvordan den beregnes og anvendes er avgjørende for å bygge nøyaktige verdsettelsesmodeller.